Fra nå av vil det fortsette med en oppdatering i året eller så, og neste oppdatering ventes i januar. Hvis du heller vil ha ukentlige oppdateringer kan du sjekke Twitter.

[1] Jo takk, jeg hadde faktisk en backup, det var bare noen små biter jeg hadde glemt å ta med der.

For dere vi ikke har fått snakket med de siste månedene, her er en historie om hvor fort livet kan forandre seg.

En dag i slutten av mai ble Brage funnet livløs etter formiddagsduppen, inne i ei vogn som hadde bikket. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde, og kommer nok aldri til å få vite det heller. På en eller annen måte fikk han ikke puste, noe som gjorde at hjertet stanset. Hjelpere fra ambulanse og luftambulansen jobbet intenst og hjertet hans slo igjen av seg selv etter et sted mellom 30 og 45 minutter.

Slikt setter spor i en liten kropp, og i de første dagene etter kunne vi ikke en gang være sikker på at han ikke var hjernedød. Vi satt ved en seng på intensivavdelinga på sykehuset og ventet, eller sov på et rom ute på gangen. I mens lå Brage nedkjølt i en kjøledress for at kroppen skulle hvile mest mulig. Han lå der stille og hvit og så ut som en liten samurai.

De aller verste mulighetene ble heldigvis utelukket, og etter en uke kunne Brage begynne på en kontrollert oppvåkning og bli koblet fra respiratoren. Brage kunne puste selv, men etter hvert som han våknet ble det også tydelig at hjernen hadde fått store skader.

De neste ukene slet han mye med fysiske reaksjoner på det som hadde skjedd, og vi hadde i veldig liten grad kontakt med ham. Legene prøvde forskjellige medisiner for å få en stabli tilstand, og både vi og de ble mer fortvila etter hvert som tida gikk. Jeg tror det var først en måned etter ulykken at de fant noe som roet reaksjonene, og som gjorde at vi først kunne få noen slags kontakt med Brage.

Nå så vi små tegn til bevissthet. Brage begynte etter hvert å kunne følge ting med øynene, men ellers var han helt uten viljestyrte bevegelser, uten styrke i kroppen og helt uten lyder. Sakte begynte noen ting å komme tilbake. Det var en utrolig følelse første gangen han gråt igjen, etter at Trine hadde fjernet et plaster litt fort, og ikke så lenge etter det lo han igjen.

Hele familien bodde på sykehuset i bortimot to måneder før vi kunne dra hjem. Vi kom hjem til et nytt liv, men med en gutt som var i live. Litt etter det kunne Brage begynne i barnehagen, og det var godt å se at han tydelig satte pris på å være sammen med andre unger, som en hver annen ett og et halvt-åring ville gjøre.

Brage har fortsatt å bli bedre, en millimeter om gangen. Det er ingen som vet hvordan skadene til Brage kommer til å arte seg til slutt. Det kan ta mange år før vi finner det ut.

En stor takk til alle som har hjulpet oss så langt. Hjelpeapparatet har vært flott, og jeg er overveldet over hvor gode ordninger vi har i dette landet. Vi hadde aldri kommet så langt som vi har nå om det ikke hadde vært for hjelpen vi har fått av familien, og støtte fra venner.

Så langt har det vært mange som lurer på hva de kan gjøre for oss, og det er det sikkert fortsatt. Vi vil fortsette å ha et vanlig liv med vanlige aktiviteter, så kom på besøk eller ta oss med på noe. Ring eller send en mail, det er fortsatt veldig hyggelig å holde kontakten med dere alle, selv om vi ikke alltid er så flinke til å sørge for det selv.

Det viser seg at Brage er en tøff liten gutt, og vi har framtida foran oss. Følg med oss i tida som kommer, og hvis alt dette virker forferdelig er den beste kuren å komme og hilse på Brage!

Inne på GPS’en vår, og nå har jeg endelig fått de ut.

Klikk på bildet for å se hele ruta for sommerens seilturen hos Google Maps. Der bildene er gode nok er det også artig å se på de med satelitt, se f.eks. Kaptein Trines halsbrekkende manøver for å komme unna bølger og motvind.

Det finnes også data fra Lofoten-turen i fjor. De er dessverre ikke komplette, de starter like før Kjerringøy og går tilbake til Trondheim.

Vi har sagt opp fasttelefonen, så nå får du enn så lenge bare rare pipelyder hvis du ringer til 73525576.

Selv om vi prøvde å gjøre den mer moderne ved å gå over til IP-telefoni hjelper det så lite så lenge mobilen har en god adressebok. Komfort vinner alltid over kostnad i det lange løp.

Hvis du mangler mobilnummer til noen av oss så finnes de på Internet.

Nå drar vi snart på seiltur med Sol igjen. Årets mål er Trøndelag rundt, og ferden starter St. Hans og varer i fire uker.

Hvis du har lyst til å være mannskap en liten stund, eller kanskje har lyst på besøk, så ta kontakt. Vi gir ingen løfter, men er åpne for de fleste forslag. Så får vi bare håpe at Sols navnesøster  viser seg så mye som mulig.

Etter lang ventetid og mye somling har vi endelig fått oss katter igjen!

12. september var vi hos Foreningen for omplassering av dyr og hentet to katter.

En stor tøff løvepus som vi har gitt navnet Katsuichi, og en liten elegant helsvart kattefrøken som vi kaller Kiyoko.

Kanskje litt uvanlige kattenavn (eller navn i det hele tatt), begge har fått navn fra en av våre favoritttegneserier som heter Usagi.

Begge ser ut til å trives fint med oss, og stort sett med hverandre.

Begge er en del ute, men mindre nå som snøen laver ned på Singsaker. Når de er inne er de stort sett sofagriser (som eierene), med hver sin plass i enden på sofaene.

Kom gjerne og besøk oss!

Om litt så kaster jeg førtøyningene og legger ut på fire ukers seiltur i nordover og tilbake. Den første uka blir det med Bjørn og Eirik som mannskap, og etter en uke kommer Trine for å avløse de.

Hvis du vil ha tak i meg i denne perioden så er nok SMS det mest praktiske, send en melding så ringer jeg tilbake når vi er et sted med god dekning.

Nå er jeg akkurat ferdig med min siste dag hos Atmel, og i morra begynner jeg å jobbe i Kantega.

Det blir en del forandringer, en av de er nesten en time mindre på transport til og fra jobb hver dag. Yay!