Håvard og Trines hjemmeside

For dere vi ikke har fått snakket med de siste månedene, her er en historie om hvor fort livet kan forandre seg.

En dag i slutten av mai ble Brage funnet livløs etter formiddagsduppen, inne i ei vogn som hadde bikket. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde, og kommer nok aldri til å få vite det heller. På en eller annen måte fikk han ikke puste, noe som gjorde at hjertet stanset. Hjelpere fra ambulanse og luftambulansen jobbet intenst og hjertet hans slo igjen av seg selv etter et sted mellom 30 og 45 minutter.

Slikt setter spor i en liten kropp, og i de første dagene etter kunne vi ikke en gang være sikker på at han ikke var hjernedød. Vi satt ved en seng på intensivavdelinga på sykehuset og ventet, eller sov på et rom ute på gangen. I mens lå Brage nedkjølt i en kjøledress for at kroppen skulle hvile mest mulig. Han lå der stille og hvit og så ut som en liten samurai.

De aller verste mulighetene ble heldigvis utelukket, og etter en uke kunne Brage begynne på en kontrollert oppvåkning og bli koblet fra respiratoren. Brage kunne puste selv, men etter hvert som han våknet ble det også tydelig at hjernen hadde fått store skader.

De neste ukene slet han mye med fysiske reaksjoner på det som hadde skjedd, og vi hadde i veldig liten grad kontakt med ham. Legene prøvde forskjellige medisiner for å få en stabli tilstand, og både vi og de ble mer fortvila etter hvert som tida gikk. Jeg tror det var først en måned etter ulykken at de fant noe som roet reaksjonene, og som gjorde at vi først kunne få noen slags kontakt med Brage.

Nå så vi små tegn til bevissthet. Brage begynte etter hvert å kunne følge ting med øynene, men ellers var han helt uten viljestyrte bevegelser, uten styrke i kroppen og helt uten lyder. Sakte begynte noen ting å komme tilbake. Det var en utrolig følelse første gangen han gråt igjen, etter at Trine hadde fjernet et plaster litt fort, og ikke så lenge etter det lo han igjen.

Hele familien bodde på sykehuset i bortimot to måneder før vi kunne dra hjem. Vi kom hjem til et nytt liv, men med en gutt som var i live. Litt etter det kunne Brage begynne i barnehagen, og det var godt å se at han tydelig satte pris på å være sammen med andre unger, som en hver annen ett og et halvt-åring ville gjøre.

Brage har fortsatt å bli bedre, en millimeter om gangen. Det er ingen som vet hvordan skadene til Brage kommer til å arte seg til slutt. Det kan ta mange år før vi finner det ut.

En stor takk til alle som har hjulpet oss så langt. Hjelpeapparatet har vært flott, og jeg er overveldet over hvor gode ordninger vi har i dette landet. Vi hadde aldri kommet så langt som vi har nå om det ikke hadde vært for hjelpen vi har fått av familien, og støtte fra venner.

Så langt har det vært mange som lurer på hva de kan gjøre for oss, og det er det sikkert fortsatt. Vi vil fortsette å ha et vanlig liv med vanlige aktiviteter, så kom på besøk eller ta oss med på noe. Ring eller send en mail, det er fortsatt veldig hyggelig å holde kontakten med dere alle, selv om vi ikke alltid er så flinke til å sørge for det selv.

Det viser seg at Brage er en tøff liten gutt, og vi har framtida foran oss. Følg med oss i tida som kommer, og hvis alt dette virker forferdelig er den beste kuren å komme og hilse på Brage!